Kvinner og menn og posisjonar
Kjønnskvotering, særleg kjønnskvotering i akademia, har vore eit litt overraskande viktig tema rundt meg dei siste månadene. Om eg har sett film, drukke øl eller hatt det moro, so er det nokon som skal diskutera nett dette. Det er i og for seg veldig bra. Det eg stussar litt over er den evna menn har til ikkje å sjå a) korleis samfunnet fungerer i høve til kvinner og menn, b) at kvotering er eit middel ikkje den endelege løysinga og c) når dei argumenterer mot kjønnskvotering så er ikkje det noko revolusjonert. Dei snakkar for status quo. Det er utruleg mange karar eg har snakka med om dette i det siste, og dei hissar seg verkeleg opp :) No heldt eg nesten på å gløyma ein ting: dersom ein antydar at det går føre seg ei umedvita mannskvotering vert dei sinte. Til det siste har Astrid skrive om dette i siste nummer av FETT.
Men, altso: er (mange) menn no verkeleg redde for at kvinnene skal verta synlege og dermed vil flinke kvinner skvisa mindre flinke menn ut av posisjonar som dei tidlegare var sikre på å få? Er det so enkelt? Og er frp-retorikk einaste måten menn trur dei kan forsvara seg gjennom når det kjem til slikt? Er ikkje det i såfall ei løyndarline, stråmannargumentasjon (her er det mange artige ord, gitt)? Er det vanskeleg å diskutera dette på skikkeleg og sakleg nivå?
Ok, no har eg sjølvsagt ikkje tid til å skriva nok om dette i dag, sidan det ventar ein grisetjukk bunke med papir på meg på lesesalen.
Forresten, her kjem eit viktig PS! om noko heilt anna: Tøft!.